Her om dagen satt jeg med noen venner og en øl. Sidemannen hadde også iPhone og vi isolerte oss i en samtale hvor vi sammenlignet apps. På den andre siden av bordet prøvde noen å påkalle min oppmerksomhet.
”Tor Andre!”
”Ja”
”Du er jo interessert i spill, har en Nintendo Wii, en Xbox 360 og en PC. Utvalget av bra spill er enormt. Så hvorfor…”
”Har jeg ikke en PS3?”, spurte jeg, selv om jeg hadde en anelse hvor han ville.
”Nei! Hvorfor gidder du å bruke tid på spill på iPhone.”
De første ukene etter å ha fått iPhone 3GS gikk veldig mye av tiden satt av til spilling med til iPhone. Den overrasket meg positivt som spillplattform. Mye var langt mer avansert enn ventet og de små enkle spillene hadde sin egen sjarm. Når mange rynker på nesen over iPhone som spillmaskin er det både fordi de ikke kjenner de mer avanserte spillene og ikke setter tilstrekkelig pris på enkle adspredelser.
På mange måter er BaDaBoo skrekkeksempelet på hva seriøse gamere frykter hobbyen deres beveger seg mot. En stor ball og syv mindre kuler i tre farger ligger på et brett, nærmest som et biljardbord uten hull. Du drar ballen i en retning, dermed spretter alle ballene i hverandre til det stopper. Hver gang de treffer hverandre vanker det poeng.
Forklaringen på hva som gir poeng er veldig uklar og BaDaBoos store svakhet. Det ser ut som om man får flere poeng, jo flere ganger de kommer borti hverandre. I tillegg skifter kulene farge hver gang de spretter inn i den store. En kule som har skiftet farge mange nok ganger får en BaDaBoom-bonus. Mange kuler i samme farge som ballen etter fem skudd, gir mye ekstra poeng.
Vanligvis har jeg en systematisk og intellektuell tilnærming til å lære spill. Her var det totalt umulig å finne ut hva jeg burde gjøre for å få høyere poengsum. Likevel så jeg at resultatet ble stadig bedre, så noe lærdom må ha festet seg. Hovedregelen er å holde ballene i bevegelse så mye som mulig.
En gjennomført presentasjon er den største grunnen til at jeg jevnlig har vendt tilbake til BaDaBoo som et ‘innimellom-spill’. Lyden av kulene når de kommer borti hverandre (au, ouch, oh) er belønning nok i seg selv. Entusiastisk jubel eller buing, avhengig av hvordan resultatet er i forhold til high score, får meg til å smile hver gang. Spillet viser hvor viktig lyden er for lysten til å prøve en gang til.
Til en pris på kr 0,- er det uansett vanskelig å argumentere mot at spillet er god valuta for pengene.
