Tirsdag planlegger jeg å gå til spillpusheren min rett etter jobb for å kjøpe Final Fantasy XIII til XBox 360. Nå tror du kanskje på grunn av mine ukentlig artikler om iPhone-spill at dette er dagligdags, men faktisk er det første gang jeg har forhåndsbestilt.
Grunnen er at Final Fantasy VII fremdeles er min største spillopplevelse. Jeg ble sugd inn i en annen verden og følte med hovedpersonene på en måte som er svært sjeldent. Senere spill har også levert mange timer med underholdning.
Stor var derfor gleden når Final Fantasy I, det første spillet i serien, tidligere i uken kom til iPhone. Det bærer preg av å være laget for Nintendo i 1987, men er fremdeles en morsom utfordring som oppvarming til at siste utgave utgis i neste uke.
Som i andre spill i serien styrer du en gruppe på fire karakterer i en fantasy-verden. Senere i serien legges det til science fiction-elementer, men i Final Fantasy I klarer vi oss med magi. For hvert monster gruppen tar knekken på får du penger og erfaringspoeng, noe som gjør at du kan bygge opp styrken til karakterne.
Historien er det som hever spillene i Final Fantasy-serien. Det betyr ikke at den er bra, i litterær forstand. Likevel gjør situasjonene, overraskende vendinger og karakterene at det er spennende å utforske verden videre. I 1987 hadde nok ikke historiefortellingen kommet like langt som i dag. Karakterene er generiske uten særpreg og historien om en gruppe karakterer omtalt i gamle spådommer som skal redde verden føles som restemat.
Kjernen i spillet fungerer likevel bra. Si ja til episke oppdrag og utforsk en stadig ekspanderende verden med byer og huler. På veien må du ta noen strategiske valg på utvikling av karakteren og hva som er lurest å gjøre for å ta knekken på de grimme monstrene. Går du systematisk til verk er det få oppgaver som er uoverkommelig.
Japanske rollespill er svært gode på å lirke spilleren inn i et ganske avansert spill. Du begynner med oversiktlige forhold. Uten at du nesten merker det foretar du noen timer senere svært komplisert valg.
Mest frustrerende så langt har det vært å gå en del frem og tilbake på kartet. Monstre dukker opp tilfeldig. Når du går over samme område for tredje og fjerde gang er det lite utfordring og belønning å hente i disse kampene. Jeg synes senere spill har gjort det mer interessant å utforske samme område på nytt. Kontrollene kan også være litt klumsete, men siden spillet alltid venter på hva du gjør spiller det mindre rolle.
I app store finnes det masse spill av lignende type. Jeg har prøvd noen av dem, men Final Fantasy har en egen sjarm. Det sier noe at et snart 25 år gammelt spill til 49 kroner klarer å klatre oppover på listen over mest solgte spill i mange land.
Jeg har aldri vært så innenfor rpg sjangeren. Skulle ønske jeg hadde det, men føler jeg må dedikere så sykt mye tid til det
Det er sant. Rollespill er ofte ekstremt avslørende også, fordi de ofte oppgir hvor mange timer jeg har brukt på dem. Men jeg tror nok det at jeg investerer en del i spillet også bidrar til å gjøre opplevelsen så interessant.