Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Å tappe på mobilen i takt med musikk har fungert ypperlig på flere musikkspill, for eksempel Tap Tap-spillene. Det er en kontrollmetode som egner seg svært godt på iPhone, i motsetning til virtuelle joysticks. Rhythm Spirit kombinerer rytmespill med slåsskamper på en svært vellykket måte.

Gjennom 10 brett skal du styre en japansk kriger. I det første blir du jaget av en skokk ninjaer, på et skal du spille fløyte for få et monster til å falle i søvn, men i de fleste er det slåsskamper med forskjellige eventyrskapninger.

Du har to knapper for våpen på høyreside, kastestjerne og sverd. På venstreside har du knapper for om du skal slå høyt eller lavt. I bakgrunnen går det japanskinspirert musikk med tekno-rytme. Så må du trykke knappene i takt med musikken.

Når taktlinjen er rød, angriper du. Når den er blå, må du blokkere. Livet øverst på skjermen viser hvordan du ligger an. Kampen utspiller seg i dramatiske animasjoner. Stemningen i lyd og bilde føles japansk, med mystiske fløyter og monstre fra asiatiske eventyr.

Vanskelighetsgraden er helt perfekt. På enkleste nivå er det mulig å komme gjennom brettene på et par forsøk. Første gang må du imidlertid regne med en lav karakter, noe som motiverer meg til å spille flere ganger. Deretter er det gøy å prøve med samme melodi, men mer kompliserte rytmer, på høyere vanskelighetsgrad.

Rhythm Spirit er et svært polert spill til 17 kroner. Stemningen er god og når du har rundet det, har brettene høy gjenspillsverdi.

De siste månedene har digitale magasiner tatt av. Vi har sett en ubetinget suksess, Wired, og flere som har levert gode pakker med interessant innhold.

Jeg skriver jo i all hovedsak en iPhone-blogg, derfor har jeg valgt å ta utgangspunkt i Vanity Fair. Den finnes nemlig både på mobilen og iPad. Dessuten har den vært en av mine favoritter i Narvesen-hyllene de siste ti årene.

På en artikkel om Wired over hos Loveapple.no beskrev jeg innholdet på følgende måte:

Vanity Fair kan være vanskelig å få grep på, men jeg vil vel si at det er det Dagbladet burde være: En salig blanding av dyptpløyende journalistikk (etter min mening noe av det beste i verden) og sladder på Se og Hør-nivå. Jeg elsker denne usalige blandingen av høyt og lavt.

På begge plattformene presenterer Vanity Fair alt innholdet. På iPhone velger du artikler fra en lang innholdsmeny. På iPad kan du i tillegg flippe mellom sider. Hver artikkel består av en splash-side, med fokus på bilde, overskrift og ingress. For å lese innholdet klikker du på denne siden.

Det føles som et klikk for mye. Løsningen i Wired hvor du flipper mellom sider og så trekker ned for å lese mer, virker mer effektiv. Det gir god oversikt over hvor lange artiklene du går løs på er.

På iPad kan du også velge å legge ned platen. Da får du et nøyaktig bilde av hvordan magasinet ser ut. Det ser pent ut og gjør at jeg kjenner meg igjen, men i praksis bruker jeg denne muligheten sjelden.

En artikkel inneholder en tekst som er formattert på en måte som er godt tilpasset enheten du leser på. Derfor er det overraskende at skrifttype virker veldig hengt opp i trykk. Ingressen er for eksempel vanskelig å lese, ikke tydeligere som den burde vært.

Vanity Fair er kjent for godt fotografi. Det kommer godt frem over teksten (for iPad) og under (for iPhone). I tillegg synes jeg videoen som følger med hver artikkel gir et par minutters nyttig glimt bak kulissene i arbeidet med innholdet.

På iPhone holder presentasjonen til bestått. Det blir for smått til at jeg koser meg med artiklene. På iPad er det, til tross for rom for forbedring på skrifttype og blaing, veldig pent. Narvesen kan nok vinke farvel til 100 av mine kroner hver måned.

Amerikanerne klager over prisen, men for nordmenn som koser seg i magasin-hyllene føles 21 kroner for godt til å være sant. Ønsker du å lese både på iPhone og iPad, må du betale 2 ganger. Jeg håper Vanity Fair finner bedre løsinger på dette og abonnement.

Universitet i Oslo utvikler en app for iPhone som presenterer et historisk miljø på en ny måte. Når du for eksempel retter kamera på mobilen mot ruinene av Forum i Roma, får du se hvordan bygningene så ut i sine glansdager. Informasjon og animasjoner gir et bilde av hvordan ruinene så ut når de var i full bruk.

Professor Gunnar Liestøl jobber på prosjektet Situated Simulations og gjorde meg oppmerksom på det i en kommentar på bloggen. Inntil jeg får testet programmet og snakket med han, kan dere se hvordan det fungerer i en video som ligger på YouTube.

Doodle God er en god tittel på et spill som forteller mye om hva du skal gjøre. Du roter rundt med forskjellige elementer for å skape en stadig mer komplisert verden.

Det hele begynner enkelt med ild, luft, vann og jord, de fire grunnstoffene. Ved å blande dem får du mer avanserte elementer, gjenstander, vesener og konsepter. Et eksempel er at stein og ild gir metall. Etter 136 vellykkede eksperimenter har du skapt en fin, liten lommeverden.

Min første innskytelse når jeg leste om konseptet var at dette var enkelt. Det var bare om å gjøre å være systematisk og prøve alle mulige kombinasjoner. I teorien er det riktig. I praksis er det vanskelig å blande alt i en stadig voksende samling med grunnstoffer.

Heldigvis dukker det hvert tredje minutt opp tips. For den systematiske hjelper det å få opp to grupper hvor to elementer kan blandes for å skape et nytt. For den kreative kommer det godt med å få vite resultatet av en ny kombinasjon med de eksisterende elementene, og så må du finne ut hva som frembrakte nyskapningen.

Blandingene gir som regel en aha-opplevelse, det virker logisk, men det er ikke alltid Doodle God følger min logikk. Jeg har hatt stor moro av å jobbe som alkymist og kommer til å pusle med spillet jevnlig fremover for å få alle 140 elementer på plass.

Doodle God koster 6 kroner i nettbutikken og bygger på et gratis Flash-spill.

Etter å ha blitt skuffet over et par e-bøker med video fra Vook, anbefalte gjesteblogger Thomas Herlofsen Enhanced Editions. De har blant laget en app av siste boken til Nick Cave, som vi tidligere har omtalt på bloggen.

Sammenlignet med Vook, har de et langt mer spennende utvalg av bøker. Flere har vært mye omtalt de siste månedene og fått bra kritikk. Jeg bestemte meg for å prøve Wolf Hall av Hilary Mantel som tidligere i år vant den prestisjefylte Booker-prisen.

Boken er en historisk roman om Thomas Cromwell, en av rådgiverne til Henrik VIII, han som knertet konene sine når han ble lei av dem. Den populære TV-serien Tudors dekket nylig samme periode i engelsk historie.

I tidligere versjoner har Cromwell vært fremstilt som skurken i de dramatiske begivenhetene rundt kongens ekteskap med kone nummer to, Anna Boleyn. I Wolf Hall er han en moderne mann, full av tvil og ambisjoner. Enten du kjenner historien fra før eller leser den for første gang, er dette en spennende fortelling med fascinerende karakterer.

E-leseren er imidlertid det viktigste i denne omtalen, siden den brukes for alle bøkene til Enhanced Editions. Den har det du forventer, med ett unntak. Noe av det viktigste når du leser over lengre tid på iPhone og iPad, er muligheten for å senke kontrasten. Det er umulig i Wolf Hall, og antakelig de andre bøkene fra samme leverandør.

Boken koster omtrent det samme som hos Kindle, 65 kroner. Ekstramaterialet er derfor en hyggelig bonus: Litt mer om bakgrunnen for boken, samt en halvtimes intervju med forfatteren og en historiker som kjenner perioden. I motsetning til Vook står teksten i sentrum. Video og det andre materialet fungerer som ekstramateriale på en DVD.

Spørsmålet er bare i hvilken grad dette vil bli solgt som separate apps i fremtiden. I forrige uke lanserte Amazon 13 bøker med lyd og video som kan brukes på iPhone/iPad Kindle. Utvalget er tilfeldig og mindre attraktivt enn det jeg finner på Enhanced Editions, men jeg foretrekker å få bøker samlet på et sted fremfor å spre dem utover hjemmeskjermen min.

Jeg har ikke sett noen eksempler på en god, tett integrasjon med video i bøker. Men som en bonus, på samme måte som i Wolf Hall, kan det bli et konkurransefortrinn. Om ikke Enhanced Editions fortsetter å gi ut bøker som egne apps, tror jeg det er behov for forlag og produsenter som forbereder produkter av denne typen til Kindle og andre e-lesere.

Jeg er en stor fan av å lese nyheter på iPhone, helst gjennom en RSS-leser. Det er raskt og effektivt, men ser ærlig talt litt kjedelig ut.

Pulse fanget umiddelbart mange iPad-brukeres oppmerksomhet når det kom for noen måneder siden. Det ble kanskje litt mye for utviklerne når New York Times klaget på at de brukte stoffet deres, men det var avisen som ble sittende igjen med egg på slipset etter den bruduljen.

Nå har Pulse kommet med en iPhone-utgave, så det er tide på å si litt om hvordan det fungerer.

Grunnidéen i en RSS-leser er at den henter ferdig formattert innhold fra andre nettsteder. Du setter opp listen med stoff du vil følge med på. Overskrift, ingress og annen informasjon gjør det lett å skumme innholdet. Deretter klikker du på sammendraget for å lese artikkelen.

Pulse legger overskriftene fra en nyhetskilde med et bilde på en remse horisontalt, mens de forskjellige nettstedene ligger nedenfor hverandre. Dermed produserer de et rutenett med nyheter som ser svært pent ut, samtidig som det er lett å få oversikt over. Dra til høyre/venstre eller opp/ned for å utforske innholdet.

På iPad fungerer dette helt perfekt. Den mindre skjermen på iPhone gjør blaingen litt mer knotete, men fullt ut akseptabelt. Merkelig nok er det ikke mulig å lese på iPhonen med skjermen liggende. Dette må bare komme i en senere oppdatering.

Å lese en artikkel fungerer bra og delingsmulighetene er over middels Med Twitter, Facebook og Instapaper. Mange andre RSS-lesere gjør imidlertid dette bedre.

Det grafiske brukergrensesnittet er den største innovasjonen i Pulse. Det er så pent at du ønsker å vise det til andre. Å endre hvilket innhold som skal vises er enkelt. Google Reader-konto kan kobles opp mot Pulse, men hvis du er interessert i dette tror jeg det er andre apps som passer bedre for ditt bruk.

Pulse fungerer best under noen temmelig bestemte forutsetninger:

  • Du ønsker å følge fra en håndfull til maksimum 20 nettsteder
  • Hver artikkel og RSS-feeden bør har et bilde for fullt utbytte
  • Du har ikke behov for å synkronisere Pulse mot andre RSS-lesere

Pulse News Mini til iPhone koster 17 kroner til iPhone. iPad-versjonen koster 21 kroner. Den siste er verdt å kjøpe som et program for å demonstrere padda, men du bør vurdere om du passer inn i profilen over før du kjøper den for RSS-lesing.

Nå må jeg få to iPad-spill ut av systemet. I utgangspunktet prøver jeg å holde meg til apps som fungerer på iPhone, men det er greit å skrive om Mirror’s Edge og Dominion HD mens engasjementet mitt er på topp.

Mirror’s Edge begynte sin tilværelse som konsollspill. Det fikk mye hype for parkour-spilling med rask løping gjennom vakre bylandskap. Dommen fra kritikere og spillere var bra, men ikke så fantastisk som forhåndsomtalene ledet folk til å tro.

Fetteren min fikk Xbox til jul hvor Mirror’s Edge var et av spillene som fulgte med. I og med at han ikke oppfylte aldersgrensen på 15 år, lurte jeg med meg spillet. De åpne 3D-lanskapene og forholdsvis kompliserte kontroller gjorde det mer fiklete å styre karakteren enn nødvendig.

På iPad foregår løping, dukking og hopping med enkle fingersveip i to dimensjoner. Målet er som regel å unngå hindre og bygge opp maksimum fart for å komme over neste umenneskelig lange hopp. Noen har sammenlignet spillet med en avansert form for Canabalt, men i tillegg til landskapet hamler du opp med eller unngår motstandere.

Som regel løper du over hustak eller inne i korridorer. Særlig utendørs er grafikken med hvite hus og blå himmel vakker, på en kald måte. I full fart over hustak, heisekraner og stillaser kommer du inn i en behagelig rytme, nærmest som i et musikkspill.

I tillegg til et historie-modus med 14 brett, er det modus som går på tid og hvor det er mulig å spille mot en venn på samme maskin. Jeg har sittet noen timer for lenge en sen nattetime for å kutte ned tiden med sekunder på et utfordrende brett.

Eneste skjær i gleden er prisen på herligheten. Jeg skjønner de som synes 69 kroner er stivt, men dybden i spillet gjør at jeg anbefaler Mirror’s Edge.

Brettspill er gøy og det er fint å se at iPhone og iPad etter hvert har fått mange klassikere på plass i app store. Dominion HD har ikke noe med kortspillet (som er min store favoritt for tiden). Ikke er det et allerede etablert brettspill heller.

Alle som starter opp spillet og har prøvd Risk vil imidlertid kjenne seg igjen. Du får et verdenskart delt opp i soner. Spillerne har troppene fordelt over hele verden, så er det bare å sette i gang å erobre. Antall tropper og terningkast avgjør om du vinner en kamp.

Foreløpig er det seks kart du kan spille på. Det gir muligheter du neppe får i brettspill. Hva er sjansen for Risk Africa?

Det er flere oppsett av spillet. Den som tar iPaden best i bruk er at den som vinner må ta tre strategiske seire. Eksempler på dette kan være å beherske en verdensdel, overta ressurssentre eller ta mange land på en runde. Hver av de strategiske seirene gir unike fordeler.

Grafikken er futuristisk, litt som jeg tenker meg en tavle i et militært strategi-rom. All informasjon er klart presentert.

Jeg har brukt iPad som spillebrett med fire andre spillere, men når du ikke har venner i nærheten kan du bruke solide online-funksjoner. Min favoritt er spill hvor hver deltaker får en 24 timers frist på å gjøre sitt trekk. Til en hver tid har jeg en håndfull slike spill gående.

Til 29 kroner er Dominion HD god valuta for pengene. Det er et solid brettspill på alle måter og er en fin måte å få til jevnlig strategispilling for oss som synes det knapt blir nok tid til å rydde et bord for å pakke ut bokser, brikker og terninger.

Det er spennende å se hvordan konkurransen mellom musikktjenester driver utviklingen. I går var Wimp først ute med multi-tasking. Spotify har sendt inn en ny versjon til Apple, så deres oppdatering er like rundt hjørnet.

Jeg har betalt for Spotify i litt mindre enn et år. Wimp har jeg brukt siden det ble åpnet for alle. Jeg har ventet på iPhone-klienten for å ta et valg om hvilken tjeneste det var verdt å fortsette med.

Etter et par runder med oppdateringer synes jeg det grunnleggende er på plass både for Spotify og Wimp. Det er enkelt å søke. På Wimp kommer alt i en lang liste, på Spotify velger du om du vil søke etter artist, plate eller sang.

Avspilling er også ganske like. På datamaskinen synes jeg Wimp kan være litt treig med å komme i gang med en sang, men på iPhone legger jeg mindre merke til dette. Hvis du velger å laste ned sanger, ved et lite klikk på pilen nedover, gir mobilen veldig stabil avspilling.

Den store forskjellen er det redaksjonelle innholdet til Wimp. Hver uke oppdateres innholdet på fanen Anbefalte med nyheter og tips til hva du kan prøve. Det er mye solide anbefalinger her til de som vil utforske noe annet enn det som ligger på spillelistene fra før. iTunes-spillelistene mine pleier jo å ligge ganske fast etter den første entusiasmen, og det er vanskelig  å komme ut av vante musikkspor.

Spotify har prøvd å erstatte noe av det redaksjonelle med bedre kobling til Facebook og andre brukere. Det er ikke helt relevant å diskutere i denne artikkelen, siden ingen av tjenestene har fått sosiale nettverk opp på mobilklienten enda.

Generelt sett er jeg mer interessert i spillelistene til vennene mine enn hva Platekompaniet har funnet frem til. Og her har Spotify en stor fordel ved å være gratis og ha flere brukere. Verdien av et nettverk henger tett sammen med antall brukere.

Når det gjelder musikkutvalget, har begge irriterende hull. Noen av dem er felles, andre ulike for tjenesten. Med utgangspunkt i den musikken jeg følger, gir stikkprøver i utvalget  tjenstene i mellom resultatet uavgjort.

Vurderingen av hvilken tjeneste du velger er litt smak og behag. Både Spotify og Wimp leverer en nyttig tjeneste. Jeg kan vanskelig se for meg en musikkhverdag uten en av dem. På mobil vil jeg foreløpig gi et lite forsprang til Wimp, men det kan fort forandre seg dersom Spotify får Facebook-integrering over på iPhone.

Hvilken musikktjeneste foretrekker du?

Utvalget tegneserier har blitt veldig bra på iPhone. Med introduksjonen av forlaget DC i app store i forrige uke, har Supermann og Batman også fått sin plass i app store.

Kampen mellom forskjelligere lesere har siden min første artikkel om temaet nærmest blitt avgjort. Comixology har ikke bare gått av seieren med sin egen app. De har fått laget egne tilpassede versjoner til Marvel, DC og Boom!

Vil du ha alt på et sted er det lurest å satse på Comics fra Comixology. Appene fra de andre selskapene er begrenset til eget innhold og har foreløpig ikke noe ekstramateriale.

Programmene har de samme funksjonene som i omtalen for et halvt år siden:

  • Lesing enten i en side eller i paneler. Har du iPad er det svært behagelig lese en side om gangen.
  • Enkelt å kjøpe direkte fra en oversiktilig katalog i programmet som er integrert med app store, til helt greie priser.
  • Du administerer samlingen din ved å laste ned og stryke tegneserier. Har du kjøpt et hefte et sted, kan du laste det ned hvor som helst med samme konto.

Jeg kjøper fremdeles tegneserier i bokform, men bruker iPhone og iPad til å utforske nytt innhold. Svakheten så langt har vært utvalget, men nå begynner det å hjelpe seg. Både Marvel og DC begynner nå også å eksperimentere med å gi ut innhold likt på digitalt format og papir.

Finnes det noen andre tegneserielesere det kan være verdt å prøve?

Dark Horse har en del interessant innhold, men dessverre er hvert enkelt hefte en app. Det blir for mye småplukk på skjermen etter min smak. Samlingen av Umbrella Academy til 29 kroner er et røverkjøp. Det er en av de beste nye seriene fra de siste årene, en vilter og absurd superheltserie skrevet av Gerard Way fra My Chemical Romance.

En app som befinner seg i en gråsone, men som har overlevd et par gjennomganger fra Apple og protester fra forlag er Manga Rock. Den er en leser for manga som er scannet inn (og noen ganger oversatt av) fans. Mange av de mest kjente navnene har forsvunnet etter en aksjon som ble igangsatt i forrige uke. Nå er det hovedsakelig manga som ikke distribueres i USA som er igjen.

Jeg håper imidlertid at de store manga-forlagene ser hvor behagelig det er å lese manga på iPad. En tradisjonell side og paneler i amerikanske hefter blir litt for stor eller for liten, mens japanske tegneserier er i et perfekt format.

Et større utvalg er jo bra, men gjør det vanskeligere å vite hvor man skal begynne. Under følger derfor noen anbefalinger. I tillegg har appene et stort utvalg av titler hvor første hefte er gratis.

Anbefalingene mine fra forrige artikkel står seg bra når det gjelder serier utenom de to største forlagene, men jeg tenkte i denne artikkelen å legge til noen titler fra DC og Marvel.

Marvel

Hvor starter jeg med X-men? Astonishing X-men

Hvor starter jeg med Iron Man? Invincible Iron Man

Noe jeg ikke har hørt om, men som er gøy? Runaways

Noe litt mer utfordrende? Immortal Iron Fist, en heidundrende martial art pulp-serie

DC

Generelt vil jeg si dette forlaget har større spennvidde i utvalget.

Hva bør jeg satse på av Batman og Superman? Mange vil nok anbefale Hush i Batman 608 – 613. Den beveger seg gjennom hele skurkegalleriet i en historie, men jeg er skeptisk både til forfatter og tegner. 655 og utover derimot er utrolig morsom, hvor Batman må trekke på en svært skeptisk sønn. All-star Superman er temmelig far out, men ekstremt underholdende både i tekst og bilder.

Finnes det noe annet enn superhelter? Fables er en av de mest lesverdige seriene fra de siste årene. En masse eventyrfigurer lever i hemmelig eksil i New York. Storeulv er sheriff, Snehvit viseordfører og prinsen har haugevis av bitre ekser. Og det hele er gjort med langt mer realisme enn denne enkle oppsummeringen tyder på.

Men alt dette er jo gamle greier? Justice League: Generations er helt ferskt og veldig underholdende superheltbok.

Det har blitt for mye tenking og for lite action i spillanmeldelsene. Denne fredagen blir det full fart i det ytre rom med et skytespill i klassisk stil. Norske utviklere har vært med å lage spillet også, så de har tidligere fått en omtale i Dagbladet.

I Ultrablast styrer du et romskip, som skyter ned bølge på bølge med fremmede romskip. Hver fiende har svakheter. Ved hjelp av fire våpen med flere oppgraderinger og kraftige spesialangrep aktivert ved å tegne mønstre, forsvarer du deg mot bølge etter bølge. Hva du skyter med avgjør hvor lett du tar knekken på fiendene. For bossene på slutten av hvert brett er det viktig å finne ut hvor du bør angripe først.

Med utvalget av våpen og monstre blir utfordringen derfor mer enn å lære angrepsmønstre. Du må velge riktig teknikk til de forskjellige romskipene.

Grafikk og lyd er pent og effektivt. Innpakningen ellers er også imponerende med kombinasjonen av spillnettverket Open Feint og en database som vokser med alle monstrene du har tatt knekken på.

Så kommer vi til det litt såre punktet. Styringen krever små, nøyaktige bevegelser. Skipet beveger seg med en liten, naturlig treghet. Når spillingen kommer inn i en flyt fungerer det bra, men i hektiske øyeblikk og i nye områder kan dette bli frustrerende.

Jeg skulle ønske meg mindre treghet i styringen. Det er en grunn til at de fleste skytespill av denne typen på iPhone tar utgangspunkt i at fingeren og skipet beveger seg i et en-til-en forhold.

Tilhengere av klassiske skytespill bør ikke nøle med å kjøpe Ultrablast til 17 kroner. For den mer tilfeldige spilleren må jeg ta forbehold om kontrollen, selv om resten av spillet er så vellaget at jeg skulle ønske jeg kunne vise til en begrenset gratisversjon hvor du kunne prøve ut om den fungerer for deg.

« Newer Posts - Eldre innlegg »